En stund tilbake så fikk jeg et spørsmål på mail som handlet om nuet – det å gi slipp, skape forandringer og nyte det som er når det er her, og hvordan dette oppleves for meg. Jeg synes det er et spennende spørsmål, og ønsker å gi det et eget innlegg. Jeg har ikke tall på hvor mange jeg har begynt å skrive dette innlegget for så slette alt og begynne på nytt en annen dag. Hovedproblemet har vært at jeg ikke har klart å bestemme meg for om dette skal handle bare om hus og interiør, eller om jeg skal bli mer personlig. Jeg er ikke så redd for å dele personlige ting sånn egentlig, men akkurat gjennom denne kanalen som bloggen er, så holder jeg det mer på avstand. Her er frirommet, her er flyten og her trenger ikke det vanskelige å bli med. Et veldig bevisst valg. Men, huset sies vel å kunne være sjelens speil, og jeg føler jeg viser mye av meg selv ved å dele det.

Alt flettes i hverandre, og samtidig som jeg maler rom etter rom så lander jeg mer og mer. Det å bevege seg modig og med rak rygg over til den mørke (farge)siden fordi jeg er klar og ser den nydelige transformasjonen, det er balsam for sjelen! Men det krever mot, til og med når det bare er snakk om maling. Ingen skade skjer, man kan jo bare male om igjen, mye lettere enn resten av livet, så hva er man så redd for? Å gi slipp i mengder av hvitt er det beste jeg har gjort på interiørfronten, gleden er stor! Det var flatt, kjedelig og likt. Likt så altfor mye, og jeg kom ikke igjennom. En periode for endel år siden malte jeg alle rom hvite, også dæsjet jeg på med malte tregulv, gjerne svarte, litt mønstret tapet og en rød fondvegg og veldig mye 50-, 60-talls retro. Og da passet det, men jeg visste ikke hvor det skulle ende.

Det er jo ofte slik at man ikke kan se for seg hva som kommer, og ikke er trygg på hverken hva som er, hva som blir værende, og ikke trygg på hva som egentlig var engang. Hva skulle skje når jeg ble lei alle knalle farger og mye mønster, og hvor mange hus skulle jeg kjøpe og selge, hva skulle jeg drive med, og hvem skulle jeg møte på min vei? Alle disse spørsmålene som plutselig ble besvart for noen år siden når jeg møtte min fantastiske ektemann – vi skulle dele et fantastisk gammelt hus som vi malte rosa, og vi slapp alt vi hadde og begynte å jobbe sammen med våre egne prosjekter og var både dristige og modige. Og vi har aldri angret, og det er dette vi skal fortsette med. Men ett spørsmål har ikke blitt besvart før i det siste halvåret: hvordan skal huset være på innsiden (for ikke å snakke om hagen, det får bli et annet kapittel)? Og nå føler jeg at jeg vet det. For første gang kan jeg si at jeg vet nøyaktig hva jeg liker og ikke, jeg maler som jeg vil – så mørkt jeg vil, så vågalt jeg vil og så annerledes jeg vil.

Som jeg har nevnt tydelig flere ganger tidligere, så har jeg ingen regler for hva et rom skal brukes til. Noen naturlige begrensninger blir det jo med bad og kjøkken, men bortsett fra det så forstår jeg ikke at “en stue” alltid må være “en stue”, og det samme med alle andre rom. Hvem har bestemt det? For meg er et rom bare et rom, fult av alle muligheter. Ta egne valg ut i fra hva du trenger hos deg, gi slipp på alle begrensningene, og kjenn hva det gjør med deg og med hjemmet ditt! Bygg hjemmet rundt interesse og ønske og fult av hjerte, og du skal se det blir annerledes. Og jeg kan love at du får det til for veldig lite penger. I Villa Betula brukes utrolig lite penger på huset fordi det er eneste mulighet vi har, men jeg synes vi får utrolig mye ut av det. Noen godbiter kan vi spare litt til, men stort sett er budsjettene på interiørprosjekter til og med langt under det man kaller lavbudsjett, og jeg vil gjerne inspirere andre og vise at det er fult mulig.

Jeg klarer ikke skape hverken positiv forandring, gi slipp eller nyte det jeg har her og nå om jeg ikke følger hjertet, er modig og kjenner engasjement og mestring. Alle vanskelige ting, og det er så ofte jeg ikke får det til. Men Villa Betula gir flyt og er en god bølge å surfe, og jeg håper den kan være det for andre også.

Translation: Tempting with google translate this time 😉 But that would be one big laugh I guess. Well, I got a question on mail a while ago, someone wondering how I feel about letting go, make change and enjoy the present. And it turned in to a long post about my path in life…