Let’s have a talk about yesterday, my first day travelling alone. As I wrote from the airport there was some tears and a lump in my throat. The logistics and navigation, which can freak me out sometimes, did go very well. It was sunny and this place is really nice. I spent some time photographing before I suddenly started to cry, and I couldn’t even sit down. But in not too long I was ready to shop some groceries down at the corner, and I actually bought pretty much all the food I’ll need for a week or so, and felt good about my healthy delicious choices.
Afterwards I went to eat some Thai, where my ex-husband and I ate in May, and it was for sure not the smartest place to go. My life is at fragile times built up by lots of triggers, and as I’m typing I don’t understand how I could navigate into that restaurant. It was a hungry stomach and a lack of thought. I got up my pen and paper to write. It became a nice poem, maybe that’s the unconscious reason I ended up there. Anyway, the lump in my throat made the food horrible, and I payed before I had eaten up. Quick steps carried me back to the apartment, and I cried without no chance to stop, and ended up having an anxiety attack.
It left me terrified to be alone, terrified of the fact that I’m having a total heartbreak for the first time in my life. Not regretting the break up, but still loving him. That’s one of the reason I couldn’t carry on, and few people can understand that, I guess. And I have no one to contact when life hits me this hard. I keep everyone out in the periphery, because I can’t function well in close relationships. I’m damned if I do, and damned if I don’t, and it frightens me. Again.
But this time I’m choosing myself. I stood here behind a door so no one could see me from the outside, constantly repeating that no one cares, no one knows me and no one could ever understand me, and I am totally alone, it’s my nature, and I can’t take it. Well, no one really knows me, and no one can understand someone else entirely, but I know that someone cares. I care. I have started to care a lot about myself, and that’s why I’m here, that’s why I’m pulling myself trough this. I told myself it’s me and me now, and the reason why is because I choose to, because you and me is too rough on every cell in my body and soul.
So that’s how far I’ve got on planning my new business concept while I’m here…
Re. that conversation with yourself….I wrote similar notes sitting in church this morning – with one difference. I wrote: “I have no one with whom to share/understand/accept my heart except for YOU (Jesus).” Thankfully, I have Him and the full weight of my angst does not rest on my shoulders alone…..
Re. that apartment, it is beautiful! I hope you gain new courage and perspective. (And I recommend Jesus.)
Thanks for sharing, and I totally respect. I’m not religious, and though it can be “frightening” to take full responsibility for myself, if I can say so, it feels very good to have as a goal to see myself clearly and with acceptance and kindness. The most important person for me to feel harmony and balance is myself, and when I can do that to myself, it helps those around me.
Hei du,
Du kjenner ikke meg og jeg kjenner ikke deg annet enn det jeg ahr sett av deg via bloggen. Kjenner meg bare så sinnsykt igjen i mye av det du tar opp i dag. Jeg har både kjent på triggere fra fortiden som gir overreagering i nåtiden og følelsen av å ikke få til nære forhold “som alle andre”. Jeg har grått i dag, på et upassende sted og forsøkt å skjule det så godt jeg kunne, jeg har bannet og skreket i bilen , jeg har fantasert om å frontkolidere, men lot det bli med tanken. Vet ikke om det er noen trøst at det er flere som føler seg fucked up og alene. Tror du har det verre enn meg, stakkars deg <3 Jeg har tross alt ikke kjærlighetssorg. Ville ha gitt deg en stor klem om jeg kunne. Håper du føler deg bedre snart. Er forresten stor fan av stilen din, du er en dame med smak, det må jeg si.
Take care,
Rebecca
Kjære deg… Jeg skriver dette på sparket uten å tenke meg godt om, for jeg vil så gjerne gi deg rask respons. Samtidig vil jeg ikke skrive noe “feil” når du er så sårbar som nå. Jeg vil si takk som deler!!! Det krever mot og kraft, og det er grusomt å ha det slik. Ikke verre for den ene eller den andre tror jeg, men bare så ufattelig vondt når det pågår som verst. Selv om vi sikkert opplever ting på vår måte, så beskriver du et liv som kan ligne mye på mitt i perioder. Som kommer brått. Og som aldri forsvinner like brått som det kom… Føles urettferdig! Jeg hadde ikke klart med alt på egenhånd, og har fått masse hjelp hos en svært dyktig terapeut i flere år, håper du også får hjelp eller kommer til å få det (ok, ganske så redd for å skrive noe som oppleves provoserende her nå, men jeg tar sjansen). Jeg har kommet over kneika, men kjenner på frykten for å falle tilbake, selv om jeg virkelig ikke tror det vil skje dersom jeg gjør ting jeg har lært hver eneste dag. Jeg tar i mot den virtuelle klemmen og sender også en tilbake! Håper morgendagen blir bedre enn denne for deg <3 Alt godt, hilsen Maren Ingeborg
Takk for at du tok deg tid til å svare, det varmer. Mente ikke å virke helt sprø, jeg er ikke suicidal eller noe, bare sliter med sterke følelser som dukker opp når det ikke passer. Du virker følelsesmessig åpen og ærlig, hvertfall her inne, det er ikke jeg så flink til. Det er en del av meg som vil vise sårbarhet og be om hjelp, samtidig som en annen del av meg vil fortsette å være sterk og lukket og alene.
Men vi satser på en bedre dag i morgen, ikke sant?
god natt <3
Hei igjen. Ja, jeg er følelsesmessig åpen, også utenfor bloggen. Ikke like mye hele tiden, man tilpasser seg jo litt selvfølgelig. Er lukket og alene sterkt mener du? Hva med å vise sårbarhet og be om hjelp, er det enda sterkere kanskje? <3 Jeg ønsker deg alt godt, du vil finne din vei, men jeg håper du ikke forsøker å gå hele alene...