Just about everything is overwhelming at times, and it keeps me from doing things I love – photographing, writing this blog, make paintings and music, eat healthier, enjoy life. Sometimes I don’t care about any of these. Fooled by my thoughts and tossed around by my emotions.
We all have them – emotions. Some more than others. To feel they come and not have the time to do something about them before it’s too late. Stuck. Fear. Fight or flight. Or trying to ride the wave. Stay where you are. It’s far from simple, and I need lots of practice and courage. Don’t break trough the wave, don’t fight it, but float on top of it. Up and up it goes, worse and worse it gets, but trust its ability to fade out.
This summer I’ve gathered the feeling of standing and walking in freezing waves, and how it grounded me. I miss the ocean, I need to live by it. It helped me to register my body sensations and identify my action urge (obviously get out of the cold water), but don’t act on my urge. To be free to choose! Notice my breathing and tears down my cheeks and don’t judge them as something bad. To offer myself some kindness.
And when the waves pass I’m “back here” again, tired and fragile. Sometimes it feels like I’ve crossed a whole sea. Back on shore I find my treasures again – my dreams and my love. My biggest dream is a little castle, which I’m convinced is out there somewhere. Just waiting for me to find it. Inside of it I will (together with my husband) paint it in dark hues, photographing, make huge paintings, make music, have both an atelier and a recording studio, write and share and make a book. While I wait for my castle I will just do those things right here where I am right now.
It won’t be perfect, but it will be pretty. Pretty awesome and different. And I feel lucky right now.
Det är något speciellt med övergivna hus. Lite sorgligt, som en historia som berättas alltför sällan så poängen till slut glöms bort. Ändå fint att de tomma rummen bara ger små antydningar om hur det varit. Då får man ju själv chansen att för en stund fylla dem med sina egna historier om hur det varit eller kommer kunna bli.
Känner igen mig i din analogi med vågorna. Fast kanske tvärtom, jag försöker att rida så länge jag kan på vågen när den är som högst. Tillåta mig att surfa på den så lång det går när det flyter åt mitt håll. Jag vet att det kommer att ebba ut och en ny vågdal finns någonstans nära eller avlägset. Vem vet, kanske är det bara en svallning. Eller ett djupt fritt fall. Oavsett har jag samlat fart nog att komma högt upp ur dalen. … Lustigt med en analogi om surfning när jag aldrig stått på en sån bräda…
Hoppas du hittar ditt slott snart. Fast i dina bilder verkar det redan som ni har ett!
Gamle ensomme hus er magi – det dirrer nærmest i luften, og man vet ikke om man kan tillate seg å gå inn. Her har det stått så lenge alene, også trenger man seg på. Tenk om det ikke skulle like besøk i det hele tatt. Eller tvert om. Det knirker og knaker sin velkomst eller for å skremme en litt. Spindelvev som ble spunnet lenge før vi ble født henger der som om det var i går.
Mitt drømmeslott er det du ser på innendørsbildene – et helt hemmelig sted i et annet land hvor vi fikk lov å komme inn. Og vi tok inn alle de uendelige kvadratmetrene og følelsen av tid forsvant helt. Tenk om… tenk om dette kunne vært «Nye Villa Betula»… en dag… en annen dag… helt sikkert…
Det lille gule huset du ser har jeg ikke vært inne i, men jeg så det bortgjemt på en liten øy i Danmark i juni. Det lå rett ved havet, og vinden blåste gjennom huset så gardinene svaiet hele tiden. Jeg turte ikke gå inn.
Interessant at du ser på bølger helt motsatt – begge deler like riktig selvsagt. Kanskje jeg kan tenke at det kan gå an å surfe litt på toppen når det stormer som verst også.